Det evigvarende 90-årslaget

Det er fint å for første gang på over fire år kunne si med hånden på hjertet at ting går bra. Det er nemlig ikke slik at jeg aller helst vil ligge langt under dyna med solbriller på. Det er ikke slik at jeg avskyr all form for menneskelig kontakt og hveser så fort noen kikker på meg. Det er ikke slik at jeg ikke klarer å ringe tannlegen min i frykt for at hun skal tro jeg er tilbakestående. Det er ikke slik at jeg må forberede meg mentalt i flere timer før jeg skal ut blant folk. Det er ikke slik at jeg våkner opp og lurer på hvorfor jeg ennå er i live. Men hva er det som er galt, da?

Livet mitt føles ut som et evigvarende 90-årslag. Det er disse samme, gamle rutinene som gjentas dag inn og dag ut. Jeg drar meg selv ut av senga ti minutter før jeg må løpe til bussen, jeg overlever de 7-8 timene på skolen, jeg drar hjem og stirrer i taket helt til jeg mister all form for konsentrasjon, jeg gjør leksene mine og legger meg til å sove. Sånn går dagene. Kjeder jeg meg? Ja. Er jeg sliten? Ja.

Jeg klarer ikke helt å luke ut hva som er galt selv, for til tross for hvor mye jeg faktisk kjeder meg i løpet av en dag, så er jeg også latterlig sliten og lei. Minst én gang i uken har jeg et lite sammenbrudd hvor jeg er 99,9% sikker på at jeg ikke klarer stort mer, men så er det torsdag og jeg drar meg selv ut av sengen og løper til bussen.

Jeg vet ikke hvorvidt jeg faktisk gir mening nå, men poenget mitt er at det føles konstant ut som om jeg er fanget i et 90-årslag som aldri tar slutt. En drittfest som varer til det uendelige. Uansett hva jeg gjør, så er det alltid disse jævla ballongene og kakene rundt meg. Jeg vil bare slå av lyset, gå hjem og være for meg selv.

Translation:
I am stuck at a party in my head that never ends.