I løpet av de snart 18 årene jeg har levd, har jeg lært utrolig mye. Jeg har lært ting som har vært avgjørende og viktige, men jeg har også lært ting som jeg så vidt husker i skrivende stund. Jeg har lært ting som har gjort vondt, og jeg har lært ting som har gledet meg - men det er én ting jeg ikke klarer å begripe ennå. Hvorfor er det ikke greit å vende ryggen mot de som har vendt deg ryggen?
Jeg er kanskje trassig, men jeg har alltid fortalt meg selv at det er rettferdig. Ble jeg fryst ut av en gjeng på barneskolen, så var jeg ikke sen om å ta igjen med samme mynt når anledningen bød seg. Jeg har gått gjennom dette mange ganger i hodet mitt, og jeg kommer alltid frem til det samme: Det er helt greit. Mange vil nok argumentere med at jeg ikke vil fremstå som noe bedre ved å ta igjen, men for det første, så er ikke intensjonen min å stå frem som et prakteksemplar. Og for det andre, hvorfor må jeg stå frem som det gode eksempelet?
For jeg mener, det er vel ganske naivt å tro at andre kommer til å forandre seg ved at jeg liksom skal leke flink pike og late som at det ikke bryr meg noe særlig?
Jeg har ikke hatt noe godt forhold med verken farmoren eller farfaren min. Jeg har ennå ikke gjort meg opp en mening rundt hvem sin feil det er, men ut ifra situasjonen, så høres det ut som det er min egen skyld. Forholdet vårt har vært preget av forskjellsbehandling i en stor grad. Jeg vet ikke engang om det er korrekt å kalle det vi har for et forhold. Uten å gå for mye inn på dette problemet, så kan jeg tilføye at jeg ikke har noen som helst form for kontakt med de. En tekstmelding i anledning bursdag annenhvert år er vel dét.
Jeg har vært sint. Veldig sint. Jeg har vært så sint og fortvilet over situasjonen at det har gjort fysisk vondt. Juletidene har jeg aldri vært begeistret for, mye på grunn av denne frykten for at farmor enten faktisk skal ta kontakt, eller skuffelsen ved at hun ikke tar kontakt. Denne julen var intet unntak.
Det var kvelden etter julaften at jeg diskuterte med meg selv. Jeg tuslet frem og tilbake inne i mitt eget hode, funderte over hva jeg skulle gjøre med denne situasjonen. Den trassige delen av meg konkluderte med at, om det skulle tikke inn en tekstmelding på bursdagen min fra farmor, så skulle hun få høre det. Hun skulle få høre at jeg ikke var interessert i flere tekstmeldinger, for om hun ville ha kontakt, så måtte hun ta kontakt flere ganger enn den ene gangen i året. Den rasjonelle delen av meg tiet.
Jeg var trist i flere dager og klarte ikke sove noe særlig. Jeg brukte så mye energi på å tenke og fundere over dette, så jeg tok det opp med helsesøsteren på skolen min. Hun mente at reaksjonen min var helt normal, men at det var ekstremt destruktivt. ‹‹Hva får du igjen for å legge henne ved hat, da?›› spurte hun meg og jeg behøvde ikke tenke lenge over svaret mitt, for det var så klinkende klart. ‹‹Livet mitt.››
Det handler ikke om at jeg skal bruke energi på å hate henne, det handler om at hun skal vite at jeg hater henne. Det handler om at jeg er ferdig med å late som at det ikke bryr meg, at det ikke har noen som helst innflytelse på meg - for sannheten er at jeg har blitt så preget av situasjonen at jeg i en lengre periode ikke har klart å fungere som et vanlig menneske.
Helsesøster mente at, for min egen del, så ville det lureste være å ikke høre på den trassige delen av meg selv. ‹‹Takk for hilsenen og si at du håper det står bra til med henne,›› sa hun og jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Det virkelige spørsmålet her er jo: Hva får jeg ut av å late som at alt er bra mellom oss? Jeg er ikke interessert i at noen som har gjort meg så mye vondt, skal få sitte og tro at alt er bra og at jeg har tilgitt vedkommende for alt det vonde. Hvorfor må jeg være den skal akseptere smerten og "gå videre"? Jeg vil at hun skal føle den smerten jeg følte, og jeg forstår ikke hva som er galt med å ville det.
