Det er noe med søndager som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Det er litt som om hele verden bare kollapser og legger seg ned i fosterstilling, uten å egentlig vite helt hvorfor. Søndag er den dagen hvor du våkner opp til passe sterkt sollys gjennom vinduet og kvitring i trærne, men likevel så snur du deg og drar dyna langt over hodet. Det er noe med denne dagen som gjør at man liksom bare vil ligge under dyna og se en eller annen drittfilm på Netflix, men man klarer aldri bestemme seg fordi søndagen har tappet deg for all form for energi. Så blir man liggende i senga og tenke over alle tingene som skulle blitt gjort og sagt, men det blir med tanken. Kanskje jeg skal rydde litt? Ærlig talt. Hvem er det du egentlig prøver å lure? Det er noe med denne dagen. Det er noe med denne dagen som har en så latterlig dårlig inflytelse på hjernen, og man blir atter en gang liggende under dyna og tenke over hvor irriterende det hele er, men så er det dette jævla sollyset, og så snur du deg rundt og drar dyna godt over hodet.
Du åpner Spotify for å slappe av med litt Genesis på øret, men hva er det du hører? Alt dette maset om de helvetes julesangene som år etter år spilles ihjel. Du forbanner hele jula og Spotify og deg selv for å ikke ha skaffet deg Spotify Premium enda. Du sjekker Snapchat mens du venter på at den grusomme Spotify-reklamen skal ta kvelden, og piner deg gjennom minst tjue unødvendige snapchats fra mennesker du gjerne skulle skutt seks ganger i hodet.
Stein Torleif Bjella hvisker deg svakt i øret med den hese stemmen sin og du tenker at: Visst faen skal han få vegrett hjem til meg og visst faen skal jeg få bruksrett på hele han. Klokka er allerede syv om kvelden og du orker ikke engang tenke over hvor lite produktiv du har vært. Du blir bare liggende i senga di å glo, mens Stein Torleif forteller om hvor syk romantikken gjør han. Du humrer for deg selv, nikker og drar dyna over hodet igjen før du omsider faller i dyp søvn.
