Det evigvarende 90-årslaget

Det er fint å for første gang på over fire år kunne si med hånden på hjertet at ting går bra. Det er nemlig ikke slik at jeg aller helst vil ligge langt under dyna med solbriller på. Det er ikke slik at jeg avskyr all form for menneskelig kontakt og hveser så fort noen kikker på meg. Det er ikke slik at jeg ikke klarer å ringe tannlegen min i frykt for at hun skal tro jeg er tilbakestående. Det er ikke slik at jeg må forberede meg mentalt i flere timer før jeg skal ut blant folk. Det er ikke slik at jeg våkner opp og lurer på hvorfor jeg ennå er i live. Men hva er det som er galt, da?

Livet mitt føles ut som et evigvarende 90-årslag. Det er disse samme, gamle rutinene som gjentas dag inn og dag ut. Jeg drar meg selv ut av senga ti minutter før jeg må løpe til bussen, jeg overlever de 7-8 timene på skolen, jeg drar hjem og stirrer i taket helt til jeg mister all form for konsentrasjon, jeg gjør leksene mine og legger meg til å sove. Sånn går dagene. Kjeder jeg meg? Ja. Er jeg sliten? Ja.

Jeg klarer ikke helt å luke ut hva som er galt selv, for til tross for hvor mye jeg faktisk kjeder meg i løpet av en dag, så er jeg også latterlig sliten og lei. Minst én gang i uken har jeg et lite sammenbrudd hvor jeg er 99,9% sikker på at jeg ikke klarer stort mer, men så er det torsdag og jeg drar meg selv ut av sengen og løper til bussen.

Jeg vet ikke hvorvidt jeg faktisk gir mening nå, men poenget mitt er at det føles konstant ut som om jeg er fanget i et 90-årslag som aldri tar slutt. En drittfest som varer til det uendelige. Uansett hva jeg gjør, så er det alltid disse jævla ballongene og kakene rundt meg. Jeg vil bare slå av lyset, gå hjem og være for meg selv.

Translation:
I am stuck at a party in my head that never ends.

Rehab

Jeg klarer virkelig ikke å forholde meg til presanger før jul. Du kan ikke gi meg en gave og forvente at jeg skal vente med å åpne den til julaften. Verden fungerer rett og slett ikke sånn. Tidligere klarte jeg i det minste å beherske meg til jeg var alene og kunne nyte gaven i sin helhet i mitt eget selskap, men nå river jeg opp papiret så fort jeg får fatt på gaven. Men blir det ikke kjedelig på julaften når du allerede har åpnet gavene dine? lurer du sikkert på nå, og jeg kan betrygge deg med at julaften aldri er kjedelig når det blir servert is. Det burde du ha skjønt.

Det er heller ikke til å legge skjul på at jeg allerede har åpnet rundt fire julegaver allerede. Skammer jeg meg? Nei. Joda. Neida. Så, selv om ingen av dere har noen som helst interesse av å vite hva jeg fikk av vennene mine, så legger jeg ut bilder likevel.

Dette er en bok.

Jeg mistenker at jeg fikk denne utelukkende på grunn av tittelen, ‹‹Sankta Psyko››.

…

Jeg fikk også en snøkule, men den orker jeg ikke ta bilde av fordi 1) den er latterlig stygg, og 2) jeg hater snøkuler. Beklager, Anna.

Søndag

Det er noe med søndager som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Det er litt som om hele verden bare kollapser og legger seg ned i fosterstilling, uten å egentlig vite helt hvorfor. Søndag er den dagen hvor du våkner opp til passe sterkt sollys gjennom vinduet og kvitring i trærne, men likevel så snur du deg og drar dyna langt over hodet. Det er noe med denne dagen som gjør at man liksom bare vil ligge under dyna og se en eller annen drittfilm på Netflix, men man klarer aldri bestemme seg fordi søndagen har tappet deg for all form for energi. Så blir man liggende i senga og tenke over alle tingene som skulle blitt gjort og sagt, men det blir med tanken. Kanskje jeg skal rydde litt? Ærlig talt. Hvem er det du egentlig prøver å lure? Det er noe med denne dagen. Det er noe med denne dagen som har en så latterlig dårlig inflytelse på hjernen, og man blir atter en gang liggende under dyna og tenke over hvor irriterende det hele er, men så er det dette jævla sollyset, og så snur du deg rundt og drar dyna godt over hodet.

Du åpner Spotify for å slappe av med litt Genesis på øret, men hva er det du hører? Alt dette maset om de helvetes julesangene som år etter år spilles ihjel. Du forbanner hele jula og Spotify og deg selv for å ikke ha skaffet deg Spotify Premium enda. Du sjekker Snapchat mens du venter på at den grusomme Spotify-reklamen skal ta kvelden, og piner deg gjennom minst tjue unødvendige snapchats fra mennesker du gjerne skulle skutt seks ganger i hodet.

Stein Torleif Bjella hvisker deg svakt i øret med den hese stemmen sin og du tenker at: Visst faen skal han få vegrett hjem til meg og visst faen skal jeg få bruksrett på hele han. Klokka er allerede syv om kvelden og du orker ikke engang tenke over hvor lite produktiv du har vært. Du blir bare liggende i senga di å glo, mens Stein Torleif forteller om hvor syk romantikken gjør han. Du humrer for deg selv, nikker og drar dyna over hodet igjen før du omsider faller i dyp søvn.